Undervannsjakt

Det er vanlig å forstå undervannsjakt som fridykking med harpun, på jakt etter fisk. Du fyller lungene og holder pusten, og bruker ikke pusteapparat. Apparatdykkere kan selvfølgelig også jakte fisk, særlig flatfisk og andre arter som ligger rolig på bunnen, men da er vi utenfor hvordan ordet normalt brukes. Fridykking har dessuten noen åpenbare jaktfordeler: Du er raskere og smidigere i vannet enn apparatdykkere, og det er mye enklere å manøvrere innpå fisken. Fridykkere lager heller ikke luftbobler som skremmer fisken, og du kan gå opp og ned så ofte og så raskt du vil. Du kan dessuten oppsøke områder som er utilgjengelige eller vanskelig å håndtere for apparatdykkere, som sterke tidevannsstrømmer, grunne områder og små, trange huler eller passasjer mellom steiner, bergformasjoner og tykke tarestilker.

Du trenger likevel ikke å være ekspert i fridykking for å drive med undervannsjakt. Vi skyter ofte fisk fra overflaten, fisk som kommer svømmende eller som ligger rolig på bunnen innenfor harpunens rekkevidde. Hvis undervannsjakt er helt nytt for deg, kan du begynne med snorkling over grunne områder med mye liv. Da er sjansen stor for at du får gode jaktopplevelser, og før du vet ordet av det er du på flere meters dyp. Fridykking er nemlig ikke så vanskelig som mange tror, og med litt trening kommer de fleste raskt ned på 6–7 meters dyp – der alt kan skje! Undervannsjakt har heller ingen aldersgrense, og barn og ungdom har ofte stor glede av det, med sin iboende utforskertrang. De aller yngste bør nok styre unna harpunen til å begynne med, la de heller observere og lære og etter hvert bruke slynge og stikke flyndre. Eller hva med bare å utforske den spennende tareskogen, med merkelige og eksotiske skapninger, som berggylta?

De fleste undervannsjegere jakter heller ikke bare på fisk. Vi sanker like gjerne kamskjell, hjerteskjell, østers og andre muslinger, eller krabber og sjøkreps. Vi sanker snegler og tang og tare, og noen av oss fyller også fangstnettet med grønne drøbakkråkeboller. Alt dette er naturlige aspekter ved aktiviteten vår, og det er vanskelig å trekke opp begrepsmessige skillelinjer. I Hold Pusten! En bibel for undervannsjegere er vi derfor romslige og bruker ‘undervannsjeger’ om en som fridykker etter sjømat, en måte å høste av naturen på som er dypt forankret i oss – dypere enn du tror.

Sammenlignet med oppdrett og andre fangstmetoder i havet, er undervannsjakt det mest humane alternativet. Selvsagt gir oppdrett og industrifiske mat til millioner, men måten fisken behandles på reiser etiske spørsmål vi sjelden snakker om. Oppdrettsfisken utsettes for sykdommer, parasitter, lidelser og en dødelighetsprosent vi sannsynligvis ikke ville tolerert hos pattedyr – dyr som appellerer mer til følelsene våre. Fisk gjør nemlig ikke det for de fleste. De lager lite lyd, har ikke mimikk, og atferden er generelt fremmed. Fisken lever også i et helt annet miljø enn oss, og vi har få muligheter til å observere dens naturlige kroppsspråk. Fisk opplever frykt og kjenner smerte, og traumer kan føre til langvarig atferdsendring. Når fisken fanges i garn eller på line, dør den ofte langsomt. I ringnot, snurrevad og trål blir den jaget og utmattet i flere timer. Svømmeblærer sprenges av trykkforskjeller og individer kveles av trengsel. Om bord i båtene dør fisken langsomt av oksygenmangel eller blodtap, og på juksa og stang blir den halt opp fra dypet, med mye og langvarig smerte og stress. En fisk som skytes med harpun derimot, er fri og uten unødvendig stress til det siste. Den avlives etter få sekunder, hvis den ikke drepes av pilen, og jakten er selektiv og målrettet – helt uten bifangst.

“You Norwegians, you live in an Eldorado, with endless opportunities – and the foraging is free!”
— Vincenzo Esposito